Et hus’ liv og sjel

Tja da sitter jeg her igjen og blogger da. En varm 16. maikveld på terrassen. I mitt hjem her på Oslos beste vestkant. Jeg ser ut over et Oslo som i mindre og mindre grad blir opplyst av en vårsol som sakte men sikkert beveger seg ned bak åsene mot vest. Fjorden. Nesodden. Ullevål Stadion. Ekebergåsen. Fornebulandet. Alt synes i ferd med å riste av seg siste rester av vinter. Epletrærne er i ferd med å komme i blomst, og den deilige syrinduften brer seg over nabolaget. Det er litt whisky i glasset. Men jeg er forsiktig med den. Vil ikke svekke sansene nå når det er så mye å sanse.

Turen fra Fagernes i ettermiddag gikk radig. Det begynner å våres i Valdres også, men det er kanskje en litt lengre vei å gå der før vår og sommer har beseiret vinteren og for alvor omfavnet landskapet.

Jeg sitter og kjenner på litt sentimentalitet. Nå er beslutningen tatt om å selge denne perlen av en eiendom. Mitt barndoms hjem. Der jeg har bodd i hele mitt liv. Nå det siste året et litt mer sporadisk hjem. I og med at min jobb og mitt andre hjem er på Fagernes.

Det kan være siste gang jeg sitter akkurat her og lar de vakre omgivelsene inspirere meg til blogging. Mine tre søsken og jeg har brukt godt over et år på å utforske de aller fleste muligheter vi har sett til å beholde eiendommen i familien. De fleste mulighetene har innebåret å la det fortsette å være mitt hjem. Om enn delvis nå på kort sikt i alle fall. Delvis utleie, utbygging og seksjonering i en hel rekke ulike varianter har i tur og orden vært nøye vurdert. Men vi har ikke fått regnestykkene rundt dette til å passe overens med rammene våre lommebøker utgjør. I alle fall ikke min. Ikke i tilstrekkelig grad til å sette 2 streker under svaret ‘fortsatt hjem’. Villigheten og evnen til å «tenke utenfor boksen» for i tilstrekkelig grad å prioritere muligheten til å beholde eiendommen i familien har ikke vært til stede. Med 4 søsken og stor verdi på det som skal arves blir det utfordrende når ikke arvelater har etterlatt seg et testamente som forfordeler arven. Hennes uttalte ønske var riktignok at eiendommen skulle bli i familien. Men det lot seg altså ikke gjøre.

Hjemmet vår morfar først skapte tidlig på 1930-tallet er i ferd med å bli overlatt til en ny familie som forhåpentligvis vil ta over stafettpinnen og gjøre dette hjemmet til et like godt hjem som det har vært for meg og min familie opp gjennom årene.

Min morfar var arkitekt. Han tegnet dette huset og fikk det oppført. Han og hans kone, schæferhund og 4 år gamle lille datter flyttet inn her i 1932. Da var Sognsvannsbanen i ferd med å bli oppført. Den ble innviet i oktober 1934. Eiendommene langs banetraseen ble solgt og utviklet i løpet av 1930-årene. Vi har bilder av huset fra rett etter at den lille familien hadde flyttet inn i det nye huset. Da var det mest jorder og landbruksområder her. Kun noen få andre hus.

Nyoppført hus i 1932

Huset ble et samlingssted for den lille kjernefamilien og dens nære familie og venner. Etter noen år hadde de vennet seg til idyllen og hyggen her. Min mor hadde begynt på egnens skole som min morfar hadde tegnet en ny fløy til. Den ble innviet i 1938.

Så kom krigen. Krigens redsler drev nær familie og venner fra Oslos sentrum hit panikkdagen 9. april. Da Blücher lå med baugen i været ute ved Askholmene. Da tyske fly landet på Fornebu, og tyske styrker marsjerte inn mot byen. Dramaet kunne man betrakte og fornemme herfra. Som mange eiere av hus og hage skaffet også min morfar husdyr som høner og gris, og dyrket poteter, frukt og grønnsaker i hagen for å skjøte på det etter hvert strenge matrasjonerings regimet som ble innført. Matauk.

I 1942 døde min morfar bare 47 år gammel etter å ha blitt alvorlig syk av astma. Min mor og mormor måtte klare seg alene. Men de hadde god støtte fra en stor familie. Min oldemor flyttet inn for å bistå med det hun kunne.

Sognsvannsbanen ved gamle Nordberg stasjon i 1965. (kilde http://www.oslobilder.no)

Etter krigen traff mor far, og de giftet seg i 1950. De skapte sitt hjem i husets andre etasje. Min søster og bror ble født i henholdsvis 1952 og 1954. I 1960 ble huset bygget på. Mor og far flyttet ned i en utvidet første etasje med nye barnerom til mine eldste søsken. Et nytt stort kjellerrom gjorde sitt til at min bror kunne utfolde seg med sine interesser for modelljernbane, foto og bordtennis. Det ble også et rom der man kunne dekke langbord og samle storfamilien til konfirmasjoner, bursdager,  juleselskap, dåp og bryllup. Mens mormor og oldemor flyttet opp i andre etasje.

Dette etablissementet ble jeg født inn i i 1963. Min yngre søster seks år etterpå. Min oldemor og mormor falt fra etter hvert. Mine eldre søsken flyttet også ut og etablerte egne hjem. Det har vært et åpent hjem som dere kanskje allerede har forstått. Mormor, mor og far, mine søsken og jeg hadde ofte selskaper med venner og familie. I tillegg bodde utenbys slektninger her i perioder i forbindelse med jobb eller utdannelse.

Jeg har bodd her i min barndom. Rundt i området her syklet mine venner og jeg på kryss og tvers og hadde det gøy. Spilte dødball i gaten. Kjøpte godteri hos kjøpmannen nede i veien. Inntil mødrene gikk sammen om å instruere ham til ikke å selge til oss (det ordnet seg som regel; de voksne som stod bak oss i køen når vi ble avvist tok ansvar). Lekte gjemsel på gartneriet som nå er revet. Sparket fotball på løkkene. Badet i Sognsvann. Hoppet i Kollbakkene. Rotet med jentene. Arena for en fantastisk barndom. Jeg bodde her mens jeg gikk på folkeskole, ungdomsskole og gymnas. Etter gymnaset fulgte militær førstegangstjeneste. Deretter fulgte økonomistudier her i byen. Jeg ble boende etter at jeg fikk meg jobb. Når far ble alvorlig syk og etterhvert døde trengte mor hjelp til å bli boende i huset. Det var aldri aktuelt for mor å bo noe annet sted. Det kunne hun overhodet ikke tenke seg. Drift og vedlikehold av hus og hage gjør seg ikke helt selv.

Men det har vært stabilt. Uforanderlig. En stolt arv. Et hus med sjel. Helt til mor døde har huset vært et ankerfeste.

Ullevål stadion og Sogn hageby i 1930-årene (www.oslobilder.no)

Etter at mor døde, mine søsken har gjort krav på sin skjerv av arven og jeg har funnet nye ankerfester i Valdres har ting blitt annerledes. Det er mindre og mindre godt og lystbetont å komme hjem etter hvert som huset blir ryddet, løsøre fordelt og huset blir klargjort for visninger. Husets sjel er stadig der. Men det mangler mer og mer av alt det som må være her for at det skal være en komplett minnebank og en fortsatt del av mitt liv.

Jeg liker ikke forandringer. Det er kanskje egentlig derfor jeg har funnet meg til rette i Valdres. Der er ting i større grad som de alltid har vært i forhold til her i Oslo. Det er færre ting som skaper endringer. Det er behagelig. Det er lettere å finne roen og oppleve et liv i balanse. Det er nok plass til alle. Man slipper å stå i kø over alt. Om nødvendig kan man lett oppsøke naturens og fjellets ro. I tillegg får man mer for pengene på boligmarkedet der. Det er fristende å ta min skjerv av salgssummen når vi kommer så langt, finne en bolig i Valdres som rommer nok av innboet til at jeg kan reetablere et ankerfeste med ting jeg har vært vant til å ha rundt meg her hjemme hele livet. Kanskje. Vi får se. Dette husets liv fortsetter i alle fall om enn i et parallelt univers til mitt.


<a href=»http://blogglisten.no/blogg/sofaorakelet.wordpress.com/»><img src=»//blogglisten.no/img/blogglisten.png» alt=»Blogglisten» /></a><img height=»0″ border=»0″ width=»0″ alt=»hits» src=»//hits.blogsoft.org/?eid=3467″ />

 

One response to “Et hus’ liv og sjel

  1. Tilbaketråkk: Ferietid og -tanker | sofaorakelet·

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s