If there is a God

Det passer litt dårlig at vårt naboland går i krig nå. Etter snart to år med Corona, er samfunnet åpnet opp. Vi har mye sosial omgang å ta igjen.

Da det var klart at Jens Stoltenberg skulle tiltre stillingen som generalsekretær i NATO i april 2014 skrev jeg blogginnlegget «NATO eller AP, krig eller fred versus Jens eller Jonas». Det er dessverre like aktuelt i dag som da det ble skrevet. Russland hadde nettopp annektert Ukrainske landområder på Krim halvøya, og konflikten mellom Ukraina og Russland var et av de viktigste problemområdene jeg tenkte at Jens ville få på sitt bord så snart han tiltrådte i oktober 2014.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og USAs president Joe Biden

Nå – snart 8 år etter er altså konflikten eskalert, skudd er avfyrt, liv har gått tapt og Russland har begått militære fremrykninger mot de største byene i Ukraina. Det er krig i Europa. Nå. Noe mange inklusive jeg tenkte var en umulighet for kort tid siden.

Krigens uhyrligheter og alt som bidrar til det tar jeg som «alle» selvfølgelig sterk avstand fra. Den dypeste medfølelse går til krigens ofre. De som bærer de største byrdene, føler krigens redsler og må leve med de grusomme inntrykkene de har fått på netthinnen resten av livet.

Vestlige medier og politikere peker på Putin, og benevner det hele som en enkelt gal manns verk. Stormannsgalskap satt i system. Russlands president Vladimir Putin karakteriseres som vår tids Hitler, og hans noe ulne «skare av pengesterke Oligarker» som sørger for at han beholder makten er nærmest å betrakte som hans hoff. Jeg har ikke noen særlig tro på at dette er den hele og fulle sannhet. Men det kan være en effektiv måte å skjule egen utilstrekkelighet på.

Russlands president Vladimir Putin

Vel. Media har en rolle å spille i krig. De gjør seg til villige mikrofonstativ for den siden av konflikten de støtter. Sprer propaganda. Jeg forstår det. Det media rapporterer med begge ben plantet i en krig, må tas med en rekke klyper salt.  

Men jeg forstår altså ikke at vestlige politikere, EU, NATO og USA ikke har lagt mer kløkt og innsats i å ha løst konflikten i samarbeid med partene for lengst. Ingen med makt bør kunne se seg selv i speilet og si: «jeg har gjort det jeg har kunnet for at dette ikke skulle skje, det har jeg god samvittighet for». De uhyrlighetene som skjer i Ukraina nå skjer på deres vakt. Det gjør seg ikke på CVen. Deres hovedstrategi har tilsynelatende i første rekke vært å håpe at dette ville gå over av seg selv. At Putin & co. ville ta til fornuft helt av seg selv. Naivt og lite handlingsrettet.

Jens Stoltenberg er en av frontfigurene som åpenbart ikke har hatt en god hånd med dette. Han blir latterliggjort i Russland og har tydeligvis ikke tillit. Jeg forstår godt de som ikke vil ha ham som sentralbanksjef. Det blir ikke gull alt han tar i. Det kommer det ikke til å bli i Norges Bank heller. Der er det kanskje nok gull fra før. Men når det gjelder prosessen som ledet frem til hans ansettelse som sentralbanksjef kjenner jeg igjen det gamle Arbeiderpartiet.

Haakon Lies, Einar Gerhardsens og Martin Kolbergs Arbeiderparti. Det som trosset demokratiske spilleregler, fremmet sine egne og rakket ned på alle andre. Hadia Tajiks tyveri av statens penger ved fremvisning av en husleieavtale som aldri ble iverksatt i praksis orker jeg nesten ikke å snakke om. Ikke tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansens ødsling av skattebetalernes penger til betalt pendlerbolig heller. Men disse sakene føyer seg inn i et mønster. En arrogant først-meg-selv holdning og en manglende forståelse av hva integritet er og hvor stor betydning det har. Det utfordrer tilliten til hele vårt politiske system.

At vi finner denne holdningen i Arbeiderpartiet bør vi kanskje ikke være forundret over. Der finnes det som sagt en tradisjon. Heller ikke i Kreml. Men når slike holdninger finnes på begge sider av det bordet hvor verden er avhengig av at man finner løsninger kommer man ingen vei. Det er et problem vi står i nå.

Det er mulig å komme frem til gode kompromisser slik at krigens redsler blir minimert. Men det var mye lettere å komme frem til gode kompromisser for 8 år siden når trusselen ikke var så konkret og satt ut i livet som den er nå. Det er mye stolthet, ære og prestisje som er eksponert nå, og som er avhengig av suksess for ikke å miste verdi. Nå handler det om å «berge stumpene» og det er sjelden et godt grunnlag for å finne gode løsninger begge parter kan leve godt med i lang tid fremover.

Dette dreier seg ikke om å like eller mislike russere i allmenhet. Det handler om å forstå begge parters posisjoner og meningsgrunnlag. Ja vi forstår Ukrainas ønske om selvstendighet og råderett over egne landområder. Men vi må heller ikke glemme at vi også må forsøke å forstå Russlands posisjoner og ønske om å blant annet trygge sine forsvarsanlegg på Krimhalvøya og bevare det strategiske herredømmet over Svartehavsregionen. Også Russland er avhengig av venner i sine nærområder for å føle trygghet. Når de forstår at vennskapet ikke stikker særlig dypt, og at Ukraina fremmer ønske om å bli med både i NATO og EU kan handlingsmønstrene bli uforutsigbare og situasjonen ustabil. Vi må sette oss i motpartens stol og se verden med hans briller for å forstå. Ellers finner vi ikke de gode løsningene.

Vel. Vi får bare håpe at de stridende parter i denne konflikten finner frem til løsninger både de og verden kan leve med i lang tid fremover.

If there is a God show yourself and have mercy with the residents in Ukraine and Russia and the rest of Europe. Give their leaders enough wisdom to find good solutions to end their conflicts in a peaceful manner. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s