Om de som skal redde verden før hvert valg (selv om den ikke trenger å bli reddet)

Jeg forhåndsstemte her for noen dager siden. Rådhuset er nærmeste nabo til kontoret mitt, så jeg tok det når jeg likevel skulle ut for å sjekke postboksen. Forhåndsstemming i god tid før valget frigjør mye tid. Nå slipper jeg å følge med på alt det tendensiøse valgstoffet NRK, TV2, VG og andre mainstream medier ukritisk teppebomber oss med for tiden. Men selv om jeg beskytter meg selv mot massiv påvirkning, slipper en del nyhetsstoff igjennom barrierene jeg omgir meg med. Nyhetsstoff som i hovedsak bidrar til å overbevise meg om at jeg har stemt riktig.

Stemmeurne

Det er hemmelig valg. Men jeg kan røpe så mye som at jeg ikke stemte på noen som gir uttrykk for at det å styre Norge er en liten bi-sak. Deres egentlige ambisjon er å redde verden. Jeg stemte ikke på de som snakker i nedsettende og kriminaliserende ordelag om nær sagt alt det som gjør meg stolt over å være nordmann. Oljenæringen, turistnæringen, kulturarven, velstand og norsk landbruk for å nevne noe.

Jeg stemte ikke på de som snakker om det fine sommerværet vi har hatt i år med lite glede, men tvert imot med bekymring for at det er et tegn på verdens undergang. Heller ikke på dem som går til valg på å forsøke å gi meg dårlig samvittighet for å leve et godt liv. Og i hvert fall ikke på dem som oppfordrer barn og unge til å hate sine foreldre og besteforeldre fordi de angivelig skal ha ødelagt denne planeten. Klimahysteri har jeg ikke særlig sans for.

Jeg stemte heller ikke på dem som bruker hersketeknikker på sine politiske motstandere i en slik grad at de truer det kanskje mest grunnleggende i et demokrati. Fri meningsutveksling. Retten til å mene og si hva man vil. Heller ikke på de som tar alt som blir sagt opp i verste mening, og derved drar krenkekortet bare en politisk motstander åpner munnen. De som kritiserer media for å slippe politiske motstandere til med sine meninger fikk heller ikke min stemme. Det får være visse grenser.

Men jeg lo godt da jeg så et ord som er en god kandidat til årets nyord på trykk her forleden: KLIMAPOSØR. Nettavisens Ole Asbjørn Ness traff spikeren på hodet da han brukte denne betegnelsen på Jo Nesbø, Linn Skåber, Linnie Myhre, Petter Stordalen og andre som har uttrykt sin støtte til partier på den radikale venstresiden i Norge. Fordi disse partiene har slukt klima- og miljø bevegelsens påstander om at verden er på vei mot avgrunnen rått og angivelig skal ha funnet løsningen på hvordan vi unngår å bli med i dragsuget.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/klimaposorenes-tid/o/5-95-282205

Kort sagt var og er jeg ikke villig til å gi min stemme til de som søker makt kun for maktens skyld. Som vil være herskere fremfor å være det politikere egentlig skal være. Folkets tjenere.

Som jeg har skrevet tidligere i denne bloggen er jeg en enkel sjel når det kommer til politisk tenkning. Det er Trygghet, Økonomi og Skole for våre barn som har en viss betydning for hvilken papirbit jeg slipper ned i stemmeurnen. Selvfølgelig. TØS. Trygghet for arbeid og bosituasjon. Herunder gode vilkår for at politi, helse- og rettsvesen samt Forsvaret får gjort jobbene sine når vi trenger dem. Dernest gode rammevilkår for næringslivet. Skolesystemet skal gi relevant utdannelse for alle, samtidig som det skal gi muligheter i tråd med studentenes og elevenes evner. De som har evne og vilje skal få mulighet til å utfordre sitt intellekt og lære mer.

Offentlige avgifter og skatter skal være til for å dekke offentlige utgifter. Offentlige utgifter bør være så lave som mulig men likevel hensiktsmessige for å dekke våre felles behov for offentlige tjenester. Med disse enkle premissene på plass blir skattene automatisk ikke høyere enn de trenger å være. Offentlig sektor skal yte service for innbyggerne. Ikke først og fremst være et maktapparat for politikerne. De politikerne som virkelig tar dette på alvor har et fortrinn slik jeg oppfatter det.

Vel. Jeg tenker jeg stopper der før dette begynner å ligne altfor mye på et partiprogram.

Egentlig synes jeg at norsk politikk er nokså uinteressant. Pinlig mye andedam mentalitet om sant skal sies. Og det skal det. Britisk politikk, EU politikk, amerikansk politikk og til og med svensk politikk er mye mer interessant, real og morsom. Der diskuteres slikt som egentlig er viktig for oss. Av enkelte innsiktsfulle politikere som tar velgerne på alvor og kommuniserer med dem på en intellektuelt sett høyverdig måte. I tillegg kalles en spade for en spade.

Folk flest begynner etter hvert å forstå at Brexit er et fornuftig svar for Storbritannia på all den galskapen makteliten i Brussel skapt av EU forårsaker. Britene som stemte for Brexit har forstått det hele tiden. Makteliten i Brüssel bryr seg lite om mannen i gaten men desto mer om sine egne ambisjoner om å bruke EUs tilsynelatende muskler til å bli en edderkopp i et politisk maktimperium. Fokus på imperialisme fremfor å løse de nære utfordringer og det EU skulle være. Et system for fri handel mellom medlemslandene. Klassisk. Ambisjonen om felles marked for flyt av varer og tjenester mellom medlemslandene er for lengst passé i maktens øvre kretser i Brüssel. Nå er det felles forsvar og klimaavtaler som er neste steg i planen om å sette et slags Europas Forente Stater ut i livet. Storbritannia blir ikke siste land ut av den hengemyren EU dessverre har blitt får jeg håpe.

Folk flest begynner etter hvert også å savne Donald Trump. Det er bedre å ha en mann med handlingsevne som ser mannen i gaten og løser hans problemer i Det Hvite Hus enn det USA har klart å ende opp med å ha boende der nå. Det hersker det mindre og mindre tvil om. At «the establishment» motarbeider er alltid et positivt tegn på at presidenten er på rett spor. Med en fyr svekket av elde i det ovale kontor har «the establishment» frie hender. Det er dårlig nytt for mannen i gaten.

Joe Biden

Folk flest er også tilfreds med at Stefan Løfven har varslet sin avgang. Som politisk katt har han motbevist tesen om at katter har 10 liv. Han har brukt flere enn det. Han har i tillegg brukt flere av de livene Sverige som nasjon har fått tildelt mener flere og flere.

Stefan Løfven

Jeg har tillit til folk flest. Jeg har tillit til at folk flest benytter sin stemmerett til å gi de politikerne som er verdt folkets tillit sin tillit. Jeg har tillit til at folk flest benytter sin stemmerett for å sørge for at Norge blir et godt land å leve i. Det er tross alt det Stortinget bør bruke sin kapasitet til. Å redde verden får andre instanser som har mandat til det ta seg av. Når den trenger å bli reddet. Heldigvis er det folk flest som bestemmer. Heldigvis er det folk flest som er sjefen. I alle fall i et demokrati. Det er det som ER et demokrati. Jeg håper jeg lever i et.

PS

I Stortingsvalget i 2017 brukte 78,3% av norske stemmeberettigede stemmeretten sin ved å avgi stemme. Det vil si at 21,7% av de stemmeberettigede ikke stemte. 21,3% av de stemmeberettigede stemte Arbeiderpartiet. Det var det partiet som fikk flest stemmer. De som ikke stemte utgjorde dermed den største homogene velgergruppen i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2017#Resultat

Stortinget

Under er noen fornøyelige videoer med bl.a. Brexit forkjemperne Nigel Farage og Jacob Rees-Mogg, Trumps sjefsstrateg i valgkampen 2016 og SDs leder Jimmie Åksesson. Enjoy.

Nigel Farage taler Brussel midt imot. Enjoy!
Steve Bannon. Av mange betegnet som «hjernen bak Trumps valgseier i 2016» med interessante tanker rundt Trumps presidentskap.
Leader of the House, Tory MP Jacob Rees-Mogg anvender sundt bondevett om EU og Brexit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s