Gøy på landet og mer til

Det er et lurveleven her nå. Bonden «legger egg» på jordet rett nedenfor der jeg bor. En maskinentreprenør pigger ut tomt til naboens nye garasje. Det høres ut som et tombolahjul med lydforsterker. Jeg har akkurat trukket inn i skrivehulen etter å ha tilbrakt mesteparten av kvelden på terrassen på virkelighetsflukt inn i Jo Nesbøs nokså nye bok «Kongeriket». Klokken nærmer seg ti en varm sommerkveld i Valdres. Det er gøy på landet.

Nå ligger det 25 nyklekte egg stablet og klare langs gjerdet på den ene siden av jordet. Jeg var nede og slo av en passiar med bonden i sted. Tre traktorer gjør jobben. Den ene sitter bonden i. Han kjører rundt på jordet og henter høyballene bonden på nabogården lager med sin traktor. Gutta samarbeider når avlingene skal høstes. Nabogårdsbonden samler opp det nyslåtte høyet og komprimerer det til en fin høyball.  Den plukker bonden opp med sin traktor og kjører høyballen bort til den tredje traktoren, der høyballen blir pakket inn med plastfolie. Bonden bruker en fjernstyring som til forveksling ligner fjernkontrollen jeg bruker til min TV. Går ikke ut av traktoren for slike bagateller må vite. Egget blir fullbragt, og mat til vinteren for bondens håpefulle kyr og sauer er sikret.

Tidligere i ettermiddag reiste jeg opp til Danebu Kongsgård for å innta middagen min der. Ble grepet av den forlokkende tanken det var å slippe å stå og lage middag i sommervarmen. Men på Danebu var parkeringsplassen overfylt av biler. Det myldret av feriegjester overalt, så jeg gjorde vendereis. Jeg har ikke bosatt meg i Valdres for å stå i kø.

Jo Nesbøs «Kongeriket» er i ferd med å bli like vanskelig å legge fra seg som tidligere bøker av Nesbø er. Jeg er over halvveis i den over 600 sider tykke boken. Plottet blir mer og mer finmasket, og fler og fler nyanser avdekkes. Noen overraskende «twists» byr også Nesbø på. Det blir sikkert fler innen siste side nås. Arenaen er en bygd som den jeg bor i. Noen fjellgårder, en bensinstasjon og noen mindre arbeidsplasser. «Self made men» rår grunnen. I tillegg til en ordfører og noen som ser for seg å bli det. Bygdesladder, hemmeligheter innen hjemmets fire vegger, sym- og antipatier, mistenkelige dødsfall og skam er noen av ingrediensene i Nesbøs historie denne gang.

Jeg har ikke bodd i denne bygden lenge nok til å skjønne noe av denne bygdens hemmeligheter. Kanskje Nesbø gir meg noen ideer om hvor jeg kan lete? Men jeg er ikke tilstrekkelig innvidd enda. Det lever jeg i grunnen godt med.

Pandemien er heldigvis på vikende front, og livet er så smått i ferd med å vende tilbake til sine vante folder. Jeg reiste bort på ferie i forrige uke. Lofoten. Ille å reise fra selve ferieriket Valdres når man har ferie, men kanskje greit å skifte litt perspektiv innimellom. Fly til Bodø og ferge derfra til Moskenes. Jeg var med et vennepar som har noe familie i Lofoten. Vi bodde hos dem. Det var veldig hyggelig. Gjestfrie mennesker. I Sørvågen, nesten så langt ute i Lofoten man kan komme. Kun tre kilometer fra Å, som er veiens endepunkt. Dit spaserte vi en dag. Derfra skimtet vi Lofotodden – det ytterste fastlandspunktet og Værøy langt der ute. Tar man kurs med båt rett vest derfra er Grønland nærmeste fastlandspunkt.

Det er helt fantastisk i Lofoten. Urørt natur. Ville fjellformasjoner. Havet. Håndfaste minner fra en fordums kultur knyttet til enkel industrialisert beskatning av ressursene i havet. Mennesker som søker lykken basert på høsting av naturens ressurser. Mange har lykkes selv om man ofte blir minnet om hvor små vi er i kamp med naturens urkrefter.

Fotball EM er avviklet. Det har krevet litt tid og oppmerksomhet i noen uker nå. Jeg liker ikke straffespark konkurranser, og synes det er trist når finalen og flere av delfinalene måtte avgjøres med straffespark konkurranse. Fotball er et lagspill. Straffespark er individualisme. Så avgjørelse på straffespark konkurranse bryter med spillets sjel. Spilleren som bommer på det avgjørende sparket står igjen som en individuell taper. I en særklasse i forhold til resten av det tapende Laget. Straffespark er som ordet tilsier en straff. For en forseelse. Lag skal ikke straffes for ikke å ha scoret flere mål enn motstanderen. Jeg liker det ikke. Det hadde vært mye bedre å telle avslutninger på mål. Hva med følgende: når lagene har like mange mål etter 120 minutters spill vinner det laget som har produsert flest avslutninger på mål. Det hadde skapt mye mer severdige kamper. Kamper der lagene produserer målsjanser i et rivende kjør er mye morsommere å se på enn der lagene triller ballen frem og tilbake mellom seg på midtbanen. Antall målsjanser som blir talt formidles fortløpende slik at lag og tilskuere vet hva de kan forholde seg til hele veien.

Vel. Jeg skal ikke agere fotballekspert. Det er en tittel det er lav terskel for å bli tildelt. Og rommet terskelen leder inn til er i ferd med å bli overfylt. Jeg har ikke bosatt meg i Valdres for å stå i kø. Nå har garasjepiggingen gitt seg på nabotomten. Skulle bare mangle for nå har klokken passert elleve. Stillheten senker endelig seg over dalen og bygden. Denne bloggeren trenger litt hvile. Bloggeråren er tømt for i kveld. Ha en riktig god sommernatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s