Tanker i sterk vind

Det blåser sterkt og sner i Valdres i dag. Utendørs ferdsel virker ikke særlig innbydende. Sneen beveger seg vannrett fra sørøst.

Skriverhulen med god utsikt over dalen

Innevær. Innetjeneste. Jeg liker det. Jeg begynner å få det slik jeg vil ha det her i huset nå. Trives. Forrige helg var jeg og hentet siste rest av eiendeler i Oslo. Jeg har leid et rom på et lagerhotell ved Colosseum i en periode. Det stod igjen to senger med madrasser og nattbord, noe hageredskap og noen kasser med diverse. Det ble ryddet og kjørt til Valdres. Nå er det her. Det innebærer bl.a. at mulighetene til å ta i mot overnattingsgjester er vesentlig bedret.

Av og til får man noen klare øyeblikk, der noen morsomme eller rent ut sagt geniale tanker slår ned i hjernen som lyn fra klar himmel. Da tenker jeg «dette må jeg blogge om». Dessverre er jeg ikke så god til å ta notater med bloggverdige tanker. Jeg er henvist til å memorere. Ofte kommer slike tanker til meg når jeg er ute og kjører bil. Da er det ikke så greit å notere, må jeg anføre til mitt forsvar. Tar gjerne imot tips om hvordan jeg kan løse dette bedre.

Det er egentlig mye å blogge om. Jeg har satt meg ned en to-tre ganger i det siste, men har ikke klart å fullføre. Det er mye arbeid med årsoppgjør på flere arenaer for tiden. Blogging har dessverre kommet i annen rekke.

Vi har fått ny Regjering. La oss begynne der. Jeg liker å tenke at jeg har litt peiling på politikk. Likevel blir jeg rett som det er overrasket og egentlig ganske skremt over hvordan våre folkevalgte forvalter den makt de er tilgodesett med på såkalte demokratiske premisser. De tre partiene som dannet regjering etter stortingsvalget 11. september 2017 oppnådde 44,6% av de avgitte stemmene som gav 80 av 169 stortingsrepresentanter. Med støtte fra et istykkerrevet KrF (4,2% og 8 representanter i Stortinget) ble det i praksis en flertallsregjering. I januar 2019 gikk KrF inn i regjeringen. Da ble det en reell flertallsregjering. I alle fall på papiret.

Men med fire partier som alle skulle ha gjennomslag for noen av sine kampsaker som motytelse for å støtte opp om regjerings prosjektet ble egentlig regjeringens politikk samlet sett ganske utydelig og preget av kompromiss løsninger. Alle regjerings partienes stilling i meningsmålinger ble svekket etter hvert som kamelene ble svelget. Meningsmålinger er ikke valg, selv om mediene ynder å fremstille det som om de er det.

17. januar var nok nok for FrP. De gikk ut av regjeringen. Og spratt i været på meningsmålingene som en dupp i det fisken slipper kroken. Jeg tror dette var bra for alle parter selv om jeg ikke kjøper resonnementet «det er lettere å få gjennomført FrP politikk i opposisjon enn i posisjon». Det er i realiteten en nedskalering av betydningen av å sitte i en maktposisjon, og en innrømmelse av manglende evne til å få gjennomslag for egen politikk i regjeringen.

Vel. Tiden får vise om det var klokt for regjeringen og FrP. Men nå sitter nasjonen igjen med en nokså tannløs regjerings konstellasjon. Utrolig nok kom Knut Arild Hareide inn i regjeringen etter å ha bidratt til å rive i stykker eget parti før Stortingsvalget i 2017. Folk med så dårlig politisk klarsyn og dømmekraft burde ikke få en fremtredende politisk posisjon igjen, er nå min mening.

Donald Trump er ikke avsatt som USAs president. Det ser jeg på som en seier for demokratiet. Det å kritisere Donald Trump har mer med mote å gjøre enn med politisk forståelse og klarsyn. Medier og ulike influencere har gjort seg til nikkedukker og mikrofonstativ for «the establishment», som Donald Trump gikk til valg for å bekjempe. Presidenten har langt på vei lyktes med dette som de fleste sakene han gikk til valg på. Med «the establishment» menes makteliten bestående av ledende krefter i statsadministrasjonen. USA opplever det problemet også mange andre land opplever; «the establishment» består av folk som aldri har hatt en jobb i det private næringsliv, og som mangler forståelse for hvordan politikk virker ute i samfunnet. «The establishment» har blitt en boble som et slags reality TV konsept der de som er der gir f. i alt som er utenfor boblen. The establishment har blitt som en propp i den tunnelen som leder frem mot økonomisk velstand basert på et demokratisk fundament både på stats- næringslivs- og individnivå.

Flere og flere innser heldigvis etter hvert Presidentens fortreffelighet som statsleder.

Josefine og Disco regissør Jorunn M. Syversen på filmfestival i Tokyo

Josefine på seriefestival i Cannes, der hun var medlem av juryen

Min protegè Josefine Frida Pettersen er stadig i vinden. Eller «Josefine Frida» som hun lanseres som nå. Hun har i løpet av det siste året reist verden rundt på ulike filmfestivaler. Blant annet Cannes, Berlin, Toronto, San Sebastian, Tokyo og nå sist Gøteborg. Hun har stort sett gjort en fin figur, og fått anledning til å «vise seg frem», og treffe folk som kan hjelpe henne videre i skuespillerkarrieren.

Jeg har sett filmen Disco der hun spiller hovedrollen. Disco har vært hennes store prosjekt det siste året. Jeg er fortsatt av den oppfatning at hun trenger hjelp. Filmen gir et innblikk i flere såkalte karismatiske menigheter i Norge. Der din suksess måles i hvor troende du er. Josefine har ikke så mange replikker. Merkelig få til hovedrolleinnehaver å være egentlig. Men rollen innebærer mange lange sekvenser med nærbilder der hun herjes av vonde tanker om tro, tvil, lojalitet, samhørighet og ensomhet. Hun har et uttrykksfullt ansikt. Det er et viktig aktivum, men kun en liten del av hennes repertoar. Hun skal fremstille en verdensmester i Discodans, men en scene der hun er ute og jogger ødelegger den illusjonen. Så krøkkete går det ikke an å jogge om man er verdensmester i Discodans. Dette burde regissør ha sett og satt en stopper for.

Men likevel: hadde det ikke vært for henne, hadde filmen vært en flopp. For filmen er ganske tannløs etter min oppfatning. Den viser noe, men tilkjennegir ingen oppfatning eller retning i det man ser og hører. «Filmen er et lappeteppe av virkelige hendelser» har Josefine uttalt i intervjuer. Det er sikkert riktig. Men et lappeteppe blir ikke automatisk en god film. Det synes jeg dessverre Disco er et eksempel på.

Jeg håper Josefine treffer bedre prosjekter på sin videre vei mot en sikker plass i skuespillernes stjernehimmel.

31. januar ble Brexit endelig en realitet. Storbritannia kan re-etablere sin egen plass i verden slik de har lyktes bra med i alle år uten å bli heftet av det mer og mer håpløse EU systemet. Brussel utgjør også en boble av et establishment som først og fremst er et pengesluk for medlemslandene. De ressursrike medlemslandene vel og merke. De ressurssvake medlemslandene snylter på de andre. Uten at det nødvendigvis dermed er noe å hente for de mer ressurssterke. Snarere tvert i mot, jamfør for eksempel fransk landbruk som kjemper en ujevn og urettferdig kamp mot østeuropeisk landbruk. Om EU hadde fått lov til å forbli tuftet på en kapitalistisk idè slik det var opprinnelig kunne dette ha gått bra. Men etter hvert som sosialistiske planøkonomi idèer og miljø- og forsvarshensyn har fått innpass i Brussel er kursen i retning dit pepper’n gror satt. Storbritannias uttreden og nye kurs gir heldigvis håp.

 


 

 

Se traileren til Disco her:

 

 

 

Se Josefine bli intervjuet av Gøteborgs Posten TV på filmfestivalen i Gøteborg.

GP Live: Josefine Frida Pettersen

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s